You are who you are for a reason.
You’re part of an intricate plan.
You’re a precious and perfect unique design,
Called God’s special woman or man.

You look like you look for a reason.
Our God made no mistake.
He knit you together within the womb.
You’re just what He wanted to make.
The parents you had were the ones He chose,

And no matter how you may feel,
They were custom-designed with God’s plan in mind,
And they bear the Master’s seal.

No, that trauma you faced was not easy.
And God wept that it hurt you so;
But it was allowed to shape your heart
So that into His likeness you’d grow.

You are who you are for a reason,
You’ve been formed by the Master’s rod.
You are who you are, beloved,
Because there is a God!

-Russel Kelfer-

Alle er rare, i større eller mindre grad. Livet er rart. Når vi finner noen, hvis rarhet er kompatibel med vår rarhet, så slår vi oss sammen med dette vedkommende, og kommer i en tilstand av gjensidig tilfredsstillende rarhet – og kaller det kjærlighet – ekte kjærlighet.

Jeg liker tankegangen

Jeg er ikke fan av nyttårsforsetter. Nederlaget når man ikke klarer å følge forsettene opp kan føre til at man endre opp med å gjøre mer av det man ville slutte med enn man gjorde i utganspunktet, eller mindre enn man gjorde i utgangspunktet av det man tenkte å gjøre mer av. Løsningen kan være å formulere seg i runde ordelag, “på sikt skal jeg…”, men da forsvinner kanskje poenget.

Men, tilbake til poenget, over-tenkning kan ødelegge deg. Jeg tror det sjelden er sunt å gå rundt å kverne på noe i sitt eget hode. Det ødelegger sitasjonen, vrir ting rundt, får deg til å bekymre deg og gjør alt mye verre enn det egentlig er. Å reflektere over ting er lurt, men det gjelder å finne den hårfine grensen der man har tenkt nok og vridd og vendt på ting tilstrekkelig. Noen mener at det er en typisk jente-greie å overtolke og overtenke, men jeg tror det av og til kan være en typisk menneske-greie.

Uansett så har jeg planer om å bli flinkere til å ikke over-tenke ting og situasjoner, og heller prate med noen om det, for å komme ut av idiotiske og uriktige spiraler og tankemønstre. Ikke fordi at det er et nytt år og nye muligheter, men fordi jeg tror det er en lur ting å gjøre.

Jeg blir kvalm av å lese kommentarer skrevet av nordmenn som ser opp til denne forbryteren. Som lovpriser ham og er imponert over hva han fikk til. Det er ikke noe imponerende over det å massakrere ungdommer som kjemper for samhold og demokrati.

Jeg blir skremt. De samme menneskene som igår ropte at alle muslimer måtte ut av landet, roper idag etter dødsstraff for terroristen. Skaper vi et slik samfunn vinner han. Vi kan gjerne hate holdningene og handlingene hans, men vi skal ikke skape et kaldere og mer lukket samfunn. Mer demokrati og mer åpenhet og toleranse skal vi ha.

Akkurat nå så bare håper jeg for de jeg kjenner og ikke kjenner, at de som enda er savnet skal komme til rette, at de som ligger på sykehus skal klare seg og at alle overlevende og pårørende skal klare å leve i hverdagen igjen.

Det er ikke drøm eller fantasi. Det et virkelighet og det er grusomt.

Men når lyset reflekteres i diamanten og den smiler mot deg så er det så vakkert at du blir forført.

Det må jobbes mer systematisk med rehabilitering enn hva det gjøres idag. Ideelt sett skal målet være et medikamentfritt liv. Ikke et liv på metadon eller subutex. (Jeg har mange tanker rundt metadon og subutex, de får komme ved en senere anledning.) Et medikamentfritt liv er svært krevende, nettopp fordi at den enkelte rusavhengiges utgangspunkt, ønsker og mål er veldig forskjellige.

Man vil aldri klare å rehabilitere noen ut i fra et helseperspektiv alene.

Rehabilitering er den prosessen som foregår for at en pasient med erhvervet  sykdom/skade/funksjonsnedsettelse skal oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Rehabilitering omfatter slik både tiltak i forhold til medisinsk/fysikalsk behandling, deltakelse i fritidsmiljø og arbeidsliv/utdanning. (wikipedia)

Mens noen skal rehabiliteres til det livet de engang hadde, er ikke dette tilfellet for alle. For noen så betyr det at man skal få et liv man aldri har hatt, og dette er krevende. Det er nødvendig med et dynamisk og mangfoldig tilbud som tar høyde for de behov og  ønsker som enkeltmennesket måtte ha.

ungdom har ikke de samme behovene som voksne, selv om de har, eller er i ferd med å utvikle et alvorlig rusproblem. Opiatavhengige som lever på gata trenger andre tilbud enn de som ikke gjør det. Disse har også en høy risiko for helseskade og død. Personer med dobbeltdiagnoser trenger et helhetlig tilbud som tar høyde for at de ulike vanskelighetene har tilknytning og påvirker hverandre. Kvinner, og spesielt gravide kvinner trenger et annet tilbud enn menn.

One size fits nobody. Det er på tide at man får en forståelse for det, og handler deretter

Jeg vil samtidig oppfordre deg til å følge med på Rebekka Rossland, kandidat til bystyret i Bergen, og som har et hjerte som virkelig brenner for de rusavhengige

Strykprosenten i fellesemnet Matematikk 1 er på 21,5 prosent. Faget er tatt av over 1600 studenter i perioden. I Matematikk 2 (1473 studenter) er andelen stryk på 29 prosent. Matematikk 4D (193 studenter) og 4N (115 studenter) har en strykprosent på henholdsvis 34,3 og 32,7 prosent.

Den totale strykprosenten ved NTNU i den undersøkte perioden er 8,9 prosent.

Det er ikke slik at høy strykprosent alltid kan forklares med at den faglige standarden er for høy. Det kan like gjerne skyldes dårlige og lite pedagogiske undervisningsmetoder, eller mangelfull studieteknikk.

Likevel så blir det for enkelt å skylde på at studentene har for dårlig studieteknikk. I matematikk 1 kan dette kankskje være tilfellet, siden dette er det første tunge faget de fleste sivilingeniørstudenter møter på NTNU. I f.eks matematikk 4 kan man ikke lenger skylde på studieteknikk for da har studentene både fått bedre studieteknikk og bedre kunnskap, men tallene viser tvert i mot at flere stryker. Jeg tror ikke at 400 stk ikke har øvd nok.

Man kan selvfølgelig spørre seg selv om fagene er for vanskelige. Kanskje er de det. Hadde NTNU fått ressurser til det kunne man delt opp studentene i mindre grupper og fått til et bedre tilpasset undervisningsopplegg. Jeg tror dette ville senket strykprosenten betraktelig. Men, alt koster penger.

I et større perspektiv er høye strykprosenter dårlig samfunnsøkonomi. Stryk er dyrt for studentene og dyrt for NTNU

Selvfølgelig skal man hjelpe de som trenger det, men noen ganger er det ikke sikkert at den hjelpen man kommer med egentlig hjelper. Kanskje må man tenke nytt?

Å være sterk er å se lyset når det er som mørkest, slåss for noe man tror på selv om man ikke har flere krefter igjen, se sannheten i øynene – selv om den er hard.

Ukjent